De unådde: Det handler ikke om oss

Mange av verdens unådde folkeslag kan i dag ikke nås med tradisjonell misjonsvirksomhet. Men selv om vi ikke alltid vet navnet på folk og utsendinger, er de likevel vårt ansvar. For det handler ikke om oss.

Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.

Men Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann og bli fortært, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset.

Når alt skal gå i oppløsning på denne måten, hvor hellig og gudfryktig bør dere ikke da leve mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene bli fortært av ild, og elementene skal brenne og smelte. (2 Pet 3,9-12)

Guds tålmodighet og vår hast

Det er voldsomme ting som beskrives i teksten over. Peter legger ikke noe imellom og formidler alvoret i endetiden uten å pynte på den. Men legg merke til de to uthevede setningene.

Først løfter Peter frem selve kjernen i den kristne troen: Gud er tålmodig med oss fordi han vil at alle skal bli omvendt. Han ønsker ikke at noen skal gå fortapt, for han er en kjærlig Gud som lengter etter oss og ønsker at vi skal vende om og komme til ham. Det er selve nerven i kristendommen, den røde tråden – frelseshistorien – som strekker seg fra Edens hage, gjennom korset og graven og helt til i dag.

Og for å kunne omvende seg, må de naturligvis først få muligheten.

Så oppfordrer Peter de han skriver til, og oss med dem, til å gjøre det vi kan for å fremskynde Herrens andre komme, denne verdens slutt og herligheten sammen med Gud.

Hvordan kan vi gjøre det? Jo, nettopp ved å sørge for at alle får mulighet til å omvende seg. Peter sier at vi bør leve «hellig og gudfryktig», og det er i seg selv et vitnesbyrd for andre mennesker – det er å være lys og salt i verden. (Matt 5,13-15) Men et hellig og gudfryktig liv er også et liv som tar Guds ord på alvor og gjør som han sier – og det inkluderer det konkrete kallet til å forkynne om ham til alle folkeslag. (Matt 28,19)

Da er vi ved sakens kjerne, for hvordan kan vi fremskynde Guds dag – i dag?

En god og en dårlig nyhet

Først av alt har jeg fantastiske nyheter til deg: Evangeliet går frem. Det når lenger og lenger. Aldri før har flere mennesker hatt muligheten til å høre om Jesus og ta imot ham. Aldri før har flere folkeslag hatt tilgang til evangeliet. Det blir faktisk færre og færre unådde folkeslag i verden.

Men jeg har også en mindre fantastisk nyhet: Selv om evangeliet går frem, er ikke arbeidet fullført. Tvert imot blir det vanskeligere enn før – eller snarere vanskelig på en annen måte.

Et krevende oppdrag

På den ene siden er misjon i dag enklere enn noen gang. Teknologien hjelper oss mye, vi har mer penger og flere ressurser.

Men på en annen side er arbeidet likevel mer krevende. For av de folkeslagene som fortsatt ikke er nådd med evangeliet i dag, er mange av dem, kanskje til og med de fleste, vanskelige å nå.

Det kan være ulike grunner – noen av dem er bare lite mottakelige for evangeliet. Andre holder til i utilgjengelige områder, enten det er på grunn av geografiske forhold eller krig og uroligheter. Men veldig mange befinner seg også i områder hvor evangeliet rett og slett ikke er velkommen. Det kan være på grunn av myndigheter eller religiøse krefter, eller begge deler.

Realiteten er at mange steder på jorden er tradisjonelt misjonsarbeid, hvor man forkynner evangeliet åpent og offentlig, umulig. Kort sagt, og litt upresist: Det er nesten bare «sensitive» unådde folkeslag igjen.

Vi må tilpasse oss

Det gjør at vi, som kristne og som misjonsorganisasjon, må finne nye veier. Målet er det samme – vi vil vinne verden for Kristus – men arbeidsmetodene må tilpasses. Det viktigste er jo ikke hvordan vi gjør det, men at det blir gjort. Også i de områdene der misjon kan være farlig, eller hvor det å ta imot Jesus eller vise nysgjerrighet for evangeliet kan føre til forfølgelse. Fordi Gud vil at alle mennesker skal bli frelst.

Det betyr også at de av oss som blir igjen i Norge, og som støtter, ber og gir penger, må tilpasse seg. Som misjonsvenner må vi lære oss å tenke annerledes – kanskje må vi akseptere at det er vårt ansvar å be for utsendinger og arbeid, uten nødvendigvis å vite navnene deres eller hvor de bor.

I årevis har mange kristne i Norge kunnet ramse opp navnene på flere tettsteder i utkantstrøk i Etiopia enn i deler av vårt eget land – og det har helt sikkert vært trivelig og til hjelp i bønnelivet. Men det har vært et privilegium – ikke en rettighet. Og langt viktigere:

Dette handler faktisk ikke om oss.

De vet ikke det viktigste

Det er fint å kunne vite navnene på de du betaler lønnen til og ha sett bilder fra lokalsamfunn du ber for. Men når du kanskje føler deg litt frustrert over at du vet mindre detaljer enn før om arbeidet, husk dette: De folkeslagene du ber for, uten å vite så mye om dem, vet ikke det viktigste. De vet ikke at Jesus elsker dem. Det er derfor du ber. Det er derfor du støtter arbeidet. For at flere mennesker skal nå frem til omvendelse, slik Gud så inderlig ønsker.

Hvis ikke vi, med vår velstand, komfort og frihet, kan gå til de unådde i krevende områder, og hvis ikke vi kan prioritere å støtte dette arbeidet med tid, bønn og penger – hvem skal da gjøre det?

Da Jesus sendte ut apostlene sine, formante han dem om å «Gi som gave det dere fikk som gave.» (Matt 10,8b) Så la oss fremskynde Guds dag og si med Paulus:

«For Kristi kjærlighet tvinger oss. Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem.» (2. Kor 5,14-15)