Å oversette til en kultur

Det er lett å tenke at oversettelse handler om språk, og om alt det tekniske som må på plass for å kunne skrive ned ord og setninger, og forstå hvordan forskjellige strukturer og uttrykk kan brukes til å formidle det man skal si.

Men enda mer spennende er det de dagene man opplever at oversettelse ikke bare handler om språk, men om forskjellige kulturer. Og det blir særlig tydelig når tekstene forteller oss om hvordan vi burde leve.

Når budskapet resonnerer

I går hadde jeg en sånn opplevelse. Vi jobbet en stund med å finne en god formulering midt i Første Timoteusbrev 5,8. Endelig var vi fornøyde og kunne lese hele verset igjen:

«Ní mɔɔn mín man kɛ gbáamyaanla a yɛ mɔɔn ólu la, o bɛ́ɛ lɔ le wé, a yɛ́ɛ la bhóngɔɔnnɔnbhaa olu la, o tíi o wɛɛ bhɔ́ lánanya o lɔ péu, háanin lananbhɛɛ o á fisaa o tíi o le.»

«Hvis noen ikke tar seg av sine egne, og særlig de i sitt eget hus, da har han veket fullstendig av fra troen, og selv en vantro er bedre enn ham.»

Nå fløt det godt, og dermed hadde alle også klart for seg sammenhengen i det som sto. Og da er det en av de gamle i språkkomiteen (han påstår at han er over åtti) som utbryter: «Ja, sånne som det kan man knapt nok kalle mennesker».

En selvfølgelighet

Ideen om at du har ansvar for familie og slektninger resonnerer nemlig dypt i denne kulturen. Hvis en slektning har et behov, og du kan hjelpe, så har du plikt til å bidra. Det er så selvfølgelig her, at jeg tror det nesten oppleves rart at Paulus skulle trenge å si det.

Folk er mye mer bevisste på dette ansvaret her, hvor vi oversetter Bibelen for første gang, enn i Norge, hvor kristendommen har preget kulturen i over 1000 år.

Kan man provosere barna?

Verre var det for et år siden, da jeg gikk gjennom Kolosserne 3,21 med oversetterne: «Dere foreldre, ikke provoser barna deres slik at de mister motet».

I utkastet hadde noen oversatt dette med «ikke vær slem mot barna», som er en altfor generell oversettelse. Jeg prøvde å forklare at ordet på gresk handler om hvordan vi snakker til hverandre, bokstavelig talt «gjøre bitter», og det kan oversettes med «irritere».

Så jeg prøvde meg på å spørre «kan vi si, dere må ikke provosere barna deres så de mister motet?»

– Haha! Vi kan sette de ordene etter hverandre, men det kommer ingen til å skjønne noe av.

– Men … hvorfor ikke?

– Det går ikke an å provosere sitt eget barn.

– Hæ? Det er jo fullt mulig å si ting som gjør at barna dine havner fullstendig i opposisjon til deg?

– Nei, da er det barnet som ikke klarer å ta til seg det du sier.

I denne kulturen har nemlig barn (og småsøsken) ingenting de skulle ha sagt når man irettesetter dem. Uansett hvor urimelig foreldre opptrer, så skal man lydig innordne seg.

Og det sitter altså så dypt, at det er vanskelig å forstå hva som menes, hvis noen sier «ikke provoser barna deres». Det er rett og slett ikke mulig å provosere eller fornærme sine egne barn. De er så fullstendig underlagt deg at setningen ikke gir mening.

Og jeg kjente at jeg ble matt. For hvis det er én kultur som trenger å høre dette, så må det være denne. Men nettopp av den grunn har de heller ikke noe språk for å snakke om det. Hva gjør man da?

Vi klarte til slutt å finne et kompromiss som kunne være forståelig, og likevel få fram litt tydeligere hva dette handlet om: «Ikke opptre hardt overfor barna deres, så de mister motet». Men dette skal vi diskutere nøye med konsulenten vår også, for det føles viktig å få fram akkurat dette poenget.

Først trykket i Lund Menighetsblad nr 1/2024