I dette nummeret oppsummerer Utsyn resultatene etter «den arabiske våren» i et misjonsperspektiv: Hva vil de politiske omveltningene ha å bety for muligheten for å vitne om Jesus i land som Egypt, Tunisia, Libya og Syria?

Dette spørsmålet bør engasjere alle kristne på en grunnleggende måte. Vi tror på en Gud som åpner og lukker dører – og som vil at alle skal få høre evangeliet. Da jernteppet falt på 90-tallet ble det plutselig mulig å starte arbeid i Mongolia. Det var usedvanlig strategisk da det bare fantes en håndfull kristne i landet. Nå finnes det titusener – og Misjonssambandet har fått spille en rolle i utviklingen. Kanskje kan det skje noe tilsvarende i Nord-Afrika? Vi bør se etter om det åpner seg dører som akkurat vi bør gå gjennom.

Alle land som ble berørt av «den arabiske våren» har en overveiende muslimsk befolkning. Regelen er derfor at kristne møtes av forfølgelse og motstand. Det gjelder særlig kristne med muslimsk bakgrunn.

Få temaer skaper større engasjement i Norge enn islam. På de store avisenes nettsider er mange debattforum fulle av sterke utfall mot islam. Noe av frykten er det mulig å forstå. Men for kristne er hovedsaken at vi vil vise muslimer Guds kjærlighet. Vi bør være mer opptatt av situasjonen for kristne som opplever reell forfølgelse enn å frykte at muslimer i Norge praktiserer sin tro.

Forfølgelse av kristne med muslimsk bakgrunn foregår i mange sammenhenger. I Norge har det vært stor oppmerksomhet etter at en kristen mann på et asylmottak – med muslimsk bakgrunn – ble utsatt for vold. Nylig ble vedkommende arrestert etter et knivdrap. Mannen hevder selv at knivstikkingen var selvforsvar.

Vi har ingen forutsetninger for å fastslå hva som her har skjedd. Men uavhengig av den konkrete saken, er det ingen tvil om at den som har vært muslim kan få store problemer ved å bekjenne troen på Jesus. Kanskje blir dette temaet i for stor grad oversett av norske myndigheter – som ellers er svært opptatt av menneskerettighetene.

Mange er redde for at «den arabiske våren» på sikt vil gi ytterliggående muslimer økt politisk makt. Muligheten er reell. Realiteten er at mange av regimene i overveiende muslimske land har vært ganske sekulære. Verken Hosni Mubarak eller Muammar Gadafi kan karakteriseres som islamister. Det betyr ikke at kristne nødvendigvis har det best under slike regimer. Også rent maktpolitiske hensyn kan føre til sterk motstand mot kristne.

Samtidig har «den arabiske våren» vist frem mange progressive muslimer – gjerne unge, velutdannede mennesker som ser mot vesten. Det er rett og slett løgn at det ikke finnes moderate muslimer. I Tunisia kan det være en million, kanskje to, som ønsker et modernisert islam. Progressive muslimer var også svært synlige under revolusjonen i Egypt. Samtidig viser siste valg at gruppen er noe mindre enn man kunne få inntrykk av gjennom vestlige medier. 

Uansett er det gode grunner for å følge utviklingen etter «den arabiske våren» veldig tett. Vi står tross alt overfor en gigantisk misjonsutfordring. I flere av landene er andelen kristne forsvinnende liten.